Gjør Oslo S til et varmere sted

Det er lett å gjøre seg usynlig i menneskemengden i det som er Norges travleste knutepunkt. Der står hun som venter spent på kjæresten sin. Og der strener den dresskledde pendleren forbi, til samme tid hver dag. Hvem legger vel merke til den eldre damen med trillekofferten? Hun skal kanskje til barnebarna sine?

– Det var ikke lett å se. Hun gikk i en pen boblejakke og hadde velstelt frisyre. Det tok en stund før vi oppdaget henne, forteller sosionom Toril Kaupang i Kirkens Bymisjon.

Kaupang sitter i etasjen over ankomst­hallen. I et hjørne av lokalet ligger det stille rommet hvor åtte stearinlys er tent denne ettermiddagen. Dette er Sporet, stedet som Kirkens Bymisjon driver på Oslo S.

– Dette er en viktig plass for mange. Vi tenner lys hver onsdag. Noen tenner det i stillhet for en de har mistet. Andre tenner det for noe de har gruet seg til. Vi kaller dette et viderested, ikke et værested, sier Toril Kaupang.

Ikke alle har en billett videre

Hit kan de komme for å få en stille stund for seg selv, de som ikke har et tog å rekke. Og her holder fire av Kirkens Bymisjons sosialarbeidere til, fagfolk som hver dag går omkring på stasjonen og ser etter mennesker som bare har endt opp her uten noen billett videre. Med seg har de et lag på over 50 frivillige hjelpere, alle nøye utvalgt og grundig opplært til oppgaven. I tillegg er to helgevakter blitt ansatt i 2021.

– Det er alltid noen som bare flytter inn og «blir boende» på stasjonen. Vi kaller dem «de usynlige». De ser ut som oss. Du legger ikke merke til dem hvis du ikke har vært der og møtt dem mange ganger, forklarer Kaupang.

Siden 2010 har Sporet vært et sam­arbeidsprosjekt mellom Kirkens Bymisjon og Bane NOR Eiendom. Sporet er både en oppsøkende virksomhet og samtidig en stille oase på det travle stasjonsområdet, et sted å stoppe opp og kanskje få hjelp til ferden videre.

– Bane NOR Eiendom kom til oss og sa at de hadde et behov på Oslo S. De hadde mange vektere på stasjonen og så at det daglig var flere hundre mennesker som bare var der, som ikke skulle noe sted. Og de føl­te at det var uverdig å kaste folk ut på kalde gater, forteller seniorrådgiver Ragnhild Hærem Østmo i Kirkens Bymisjon.

– Vi hadde lenge jobbet med folk i området rundt, så initiativet var svært velkomment, sier hun.

Når vi spør, sier de ofte at de venter på et tog.

Ser etter spor

I sine vandringer omkring på stasjonen ser sosialarbeiderne fra Kirkens Bymisjon med trente øyne etter små tegn. Spor på at noe er galt og at de har vært på stasjonen i lang tid. Noen bærer alt de eier i plast­poser som blir mer og mer slitt for hver dag som går. Folk som strever med rusmisbruk eller psykiske lidelser blir ofte oppdaget og tatt godt imot av sosialarbeiderne.

Men Kaupang forteller også om voksne, tilsyne­latende velfungerende menn, ofte i 50 til 70­-årsalderen, som av ulike grunner har møtt veggen og bare havnet på Oslo S. Nå bor de her i skjul og sover på en benk om natten. Kanskje var det konkurs eller skils­misse som gjorde at de ikke turte å reise hjem igjen.

– I velferdsstaten har vi så mange mulig­ heter, og da blir skammen desto større for de som faller gjennom, forklarer Kaupang.

Derfor venter de i det lengste med å fortelle hvordan de egentlig har det. Dekkhistoriene er mange, forteller hun.

– Når vi spør, sier de ofte at de venter på et tog.

Slik var det også med den eldre damen med trillekofferten. Hun var 85 år gammel, skulle det vise seg. Faktisk hadde hun tatt tog, hver dag i mange dager, men uten billett. Ingen konduktør kaster av en eldre dame. Det var på toget hun ofte oppholdt seg, hvilte og stelte seg når hun ikke var på Oslo S. Opp og ned til Gardermoen av og til, der hun også kunne sove.

– Hun var pen på håret og kjempeflink til å holde fasaden. Men det som avslørte henne var at hun flere ganger spurte samme person om å få låne penger, noe vi fikk vite om. Hun sa at hun hadde mistet vesken sin, sier Kaupang.

Samarbeider med vekterne

Noen ganger er det vekterne på stasjonen som kontakter sosialarbeiderne fra Kirkens Bymisjon når de møter folk som trenger annen kompetanse enn de selv kan tilby.

– Vi jobber veldig bra sammen. De ringer oss noen ganger, og vi ringer dem når det er behov for noe litt annet enn oss vektere. Det er ofte lettere for folk å snakke med de fra Kirkens Bymisjon enn oss, sier vekter Lars Kleiven som jobber på Oslo S.

Sosialarbeiderne kommer fra ulike fag­felt. En er barnevernspedagog og diakon, en er kriminolog og to er sosionomer. De vet hvordan de skal snakke med barn og ungdom som har rømt hjemmefra, med rusmisbrukere og mennesker som sliter psykisk.

– Vi har mest kontakt med folk som har rusrelaterte problemer og psykiske lidelser. Mange kommer til Oslo for å kjøpe rusmidler. Og barn som har rømt fra en barneverninstitusjon kommer ofte til Oslo S. Vi møter også barn og unge på leting etter et miljø de kan føle seg hjemme i. Og det hender vi hjelper noen som har fått angst­anfall på toget, forklarer Kaupang.

I alt var 3 400 personer innom Sporet i 2021.

Det er ofte lettere for folk å snakke med de fra Kirkens Bymisjon enn oss.

Hjelper mennesker i riktig retning

Torill Kaupang og kollegene møter barn som leter etter foreldrene og foreldre som leter etter barna sine. Det er ikke alltid de finner hverandre. Sosialarbeiderne fra Kirkens Bymisjon har taushetsplikt, men kan formidle beskjeder og kanskje berolige en bekymret mamma og pappa, selv om datteren ikke har planer om å komme hjem med det første.

– Når folk kommer hit og sier at de vil dø, skal vi kunne snakke med dem på en måte som gjør at de kanskje vil leve én dag til og så sende dem videre til annen hjelp, sier Toril Kaupang.

Å hjelpe mennesker videre til riktig sted i hjelpeapparatet er en viktig oppgave for hjelperne på Sporet. Noen trenger barne­vernstjenester, andre rusomsorg, flyktning­mottak eller legevakt.

Den eldre damen med trillekoffert, som oppholdt seg på stasjonen i mange dager, trengte psykiatrisk hjelp. Det fikk hun, men ikke før sosialarbeiderne fra Kirkens Bymisjon hadde sendt tre bekymrings­meldinger til bydelsoverlegen. For damen selv var ikke klar til å ta imot hjelp.

– Vi henvendte oss til henne gjennom flere uker, forteller Torill Kaupang.

– Vi gir oss ikke så lett.

Trygg stasjon for alle

– Stasjonen skal være for alle, og det skal føles trygt å ferdes der. Men at den er åpen for alle, betyr ikke at den er åpen for alt. Og det er viktig å ha et visst regelsett for hvordan man oppfører seg. Man får ikke lov å sove der hele dagen. Da opptar man plass og kan oppfattes ubehagelig for andre, sier Knut Øivind Ruud Johansen som er direk­tør stasjoner i Bane NOR Eiendom.

Reisende på Oslo S møter i dag et bredt spekter av mennesker, men også av butikker, restauranter og kaféer. Det er mye som har gjort stasjonsområdet til et hygge­ligere sted de siste ti årene, blant annet samarbeidet mellom Bane NOR Eiendom og Kirkens Bymisjon.

– Mennesker fra hele samfunnsspekteret møtes på Oslo S, og det kan noen ganger by på en del utfordringer. Vi er derfor bevisst på å ha ulike mennesketyper på stasjonen som kan møte disse menneskene på en god måte, forteller Knut.

Det er blitt færre konfrontasjoner for vekterne og området er i det hele tatt fredeligere enn før, forklarer han.

– Noen trenger en annen type tilnærming enn en vekter eller en politimann, og det har vi lykkes med. Oslo S er blitt et bedre sted, sier Knut Øivind Ruud Johansen, som er direktør stasjoner i Bane NOR Eiendom.

Rydder rundt Oslo S

På plassen foran jernbanehallen på Oslo S står en gedigen tiger i bronse. Rundt spretter Monica Andersen omkring på lette føtter i fjellstøvler.

– I dag var det bra, sier hun og smiler.

Hva hun mener med det?

– Jo, det var mye søppel å plukke her. Det er jo bra. Det er best når vi har litt å gjøre, forklarer hun.

Med seg har hun en klype på en lang stang og en tralle med plastsekk på. Jobben hennes i dag er å plukke opp sneiper, sjoko­ladepapir og annet skrot som folk har slengt fra seg på plassen ved tigeren og fortauene omkring. Hun er arbeidsleder i prosjektet «I jobb», også det drevet av Kirkens Bymisjon og gjort mulig av kunder som kjøper rydde­oppdrag, noe Bane NOR Eiendom gjør. Nå rydder hun gatene rundt Oslo S og Oslo City.

Det var ikke selvsagt at hun skulle komme seg i jobb noen gang. For 56 år gamle Monica Andersen oppsummerer historien sin slik:

– 80­-tallet var amfetamin og hasj. 90-­tallet var heroin. Jeg sluttet i 95.

Hun skjelver litt i stemmen når hun snak­ker om dette. For selv om det nå er mange år siden hun sluttet med heroin, så kommer følelsene fram.

– Jeg blir skjelven av å snakke om det. Men jeg vet helt sikkert at jeg aldri kommer til å sprekke, sier Andersen og smiler igjen.

Det var en seier. Hun forteller at hun i dag bor sammen med datteren sin, som nå er voksen, men som var nær ved å bli tatt fra henne den gangen på 90­-tallet.

Det er også en seier at hun er i jobb nå. For Monica Andersen har ikke sluttet å ruse seg. Fremdeles drikker hun alkohol hver dag, og hun røyker hasj. Det er derfor ikke så mange stillinger å velge i for henne som lever i aktiv rus. Men jobbe gjør hun likevel, og innsatsen hun legger ned i «I jobb», tre dager i uken er viktig for henne og for alle som liker å ha det hyggelig omkring seg når de går i byen.

– Det er godt å jobbe for Kirkens Bymisjon. Det er en trygghet. Det er så viktig å møtes her og ha noe å gå til. Det gjør at vi føler oss som alle andre. Vi føler oss inkludert, sier hun.

Det er så viktig å møtes her og ha noe å gå til. Det gjør at vi føler oss som alle andre. Vi føler oss inkludert.

Gjør livet stabilt

55 arbeidere er tilknyttet «I jobb». Arbeids­dagene er fire timer lange og fører til at mange av dem har fått et mer stabilt liv.

– Flere som tidligere ikke hadde noe fast sted å bo, klarer nå å bo i sin egen leilighet. De skatter av lønna som utbetales i kon­tanter hver dag. Dette er et reelt alternativ til rus, kriminalitet og prostitusjon, sier Ragnhild Hærem Østmo i Kirkens Bymisjon.

Monica Andersen smiler og hilser på folk som går forbi. Hun kjenner mange på gatene i Oslo sentrum og har flere av sine venner her. De hun jobber sammen med lever også med rus. Men kravet fra Kirkens Bymisjon er at de ansatte ikke er synlig ruset på jobb.

– Man kan ikke kreve at vi skal være rusfrie og vi kan ikke ruse oss på jobb. Men vi kan justere oss på forhånd, forklarer Andersen.

Som gruppeleder møter hun opp hos Kirkens Bymisjon klokka 9 tre dager i uka.

– Jeg passer klokka og holder øye med de folka jeg har med. Holder flokken samlet. Folk er flinke og alle gjør jobben sin. Men man må være litt streng i løpet av arbeids­dagen, smiler hun. Litt psykolog hender det også hun må være, siden kollegene har vært gjennom en del prøvelser i livet, de også.

Denne kalde vintermorgenen er hun godt kledd i doble lag med ullundertøy og vinter­jakke. Men hun klager ikke.

– Kaldt? Det er jo bare å ta på en ekstra stillongs, sier hun og plukker opp en tom kartong som har inneholdt sjokomelk og kaster den i sekken sin.

– Det er så mye søppel her. Dersom vi en dag ikke går ruta vår, merkes det at vi ikke har vært der.

En vinn-vinn-situasjon for alle

Folk som ser ryddegjengen fra «I jobb» stopper ofte opp og roser innsatsen. Det er sånt som varmer.

– Og særlig i desember, da er det mange som stopper oss og sier at vi gjør en fantastisk jobb.

Like entusiastisk forteller hun om hva denne jobben betyr for henne.

– Den betyr alt. Absolutt alt. Den gjør at jeg har et stabilt liv.

– Det er så fantastisk at vi har de opp­dragsgiverne vi har og at de gir oss penger for denne jobben, sier Monica Andersen.

Som samarbeidspartner med Kirkens Bymisjon har Bane NOR Eiendom og alle som ferdes på Oslo S minst like stor glede av innsatsen til Monica Andersen og kol­legene hennes som holder gater og fortau rene.

– De kostnadene vi har med dette ser ikke jeg på som sponsing. Kirkens Bymisjon utfører et oppdrag for oss. Og jeg tror vi får mer igjen for dette enn om vi hadde løst det på egen hånd. Dette er vinn-­vinn for alle parter, sier Knut Øivind Ruud Johansen direktør stasjoner i Bane NOR Eiendom.

– Oslo S er blitt et bedre sted.